Instagram Aina Strand

søndag 23. februar 2014

Digital mobbing

Hva kan vi som lærere gjøre for å forebygge og redusere digital mobbing?


Internettet kan virke stort og skummelt og det kan virke som en enkel løsning å forby barn og unge å bruke det. Er det fasiten? Selv om man kan bli påkjørt når man sykler, forbyr vi ikke barna våre å sykle? Vi sjekker at bremsene er i orden på sykkelen, vi gir dem en sykkelhjelm og lærer dem trafikkregler. Så hvilke bremser, hjelm og trafikkregler kan vi gi den neste generasjonen når de skal navigere seg gjennom den digitale verden? Det mest naive man gjør er å håpe og tro at digital mobbing går over av seg selv. Kommer ikke de unge seg på nettet uansett? Det å snakke med elevene om personvern, personlige grenser og å gi dem kritisk kompetanse, er derimot et viktig tiltak mot digital mobbing (Staksrud 2013).





Skal vi voksne forstå digital mobbing, må vi først forstå og anerkjenne hvilken plass internett har i barn  og unges liv (Staksrud 2013:19). Dette for å kunne snakke med barna på en fornuftig måte og at vi viser de at vi vet hva vi prater om. Når elevene kommer til skolen har de allerede år med netterfaring, og opp gjennom skoleårene fortsetter de å bygge opp en slik erfaring både på godt og vondt. De blir aktive nettbrukere og mobilbrukere. På enkelte arenaer er nok elevene dyktigere enn både foresatte og lærere, men de vil nok ikke kunne se de potensielle “farene” som lurer der ute på det vidtomspennende Internettet. Internett og de tjenestene som følger med er blitt en sentral del av barn og unges hverdag. Men med Internett følger det også med en viss risiko, blant annet risikoen for å bli mobbet.


Av alle de nettrisikoer barn og unge kan oppleve via Internett, er det en risiko som forskningen viser at i størst grad leder til potensiell skade og til langvarig skade. Dette er den digitale mobbingen (Staksrud 12013:26).

Vi bør snakke med elevene om deres nettbruk, både før og etter eventuelt problematiske erfaringer. Når vi prater med dem er det viktig å være så konkret som mulig om forventningene vi har, regler vi ønsker de skal følge og eventuelle råd vi har å gi. Klassen kan lage sine egen nettvettregler. Fokuser på hvordan vi vil de skal oppføre seg og ikke så mye hva de ikke skal.  Pedagogisk sett regnes beskjeder som signaliserer hva eleven skal gjøre, kontra ikke gjøre, for bedre (Staksrud 2013).

Lærerne har et ansvar for å bidra til å bevisstgjøre foreldrene hvor viktig det er å være engasjerte til barnas nettbruk. Lærere kan ved å gi elevene diskusjonsoppgaver de skal løse hjemme rundt tema nettvett og digital mobbing bidra til at elevene og foreldre/foresatte sammen gjør seg opp tanker og har en dialog rundt temaene, og også bidra til at foreldrene engasjerer seg i nettopp dette. Ved å være engasjert og positiv til det barn driver med på nettet kan man innby til en tillit som gjør at barn som opplever problematiske situasjoner på nettet og tørr å betro seg (Staksrud 2013). Dette kan hjelpe elevene til å være ærlige og å kanskje gi dem muligheten til å fortelle om det som kanskje ikke dukker opp i den daglige samtalen rundt middagsbordet. I boken Digital mobbing skriver Staksrud at det viser seg at råd og veiledning fra foreldre generelt er den faktoren som i størst grad kan knyttes til mindre risikoatferd hos barna - en reduksjon på 14-17%  (Staksrud 2013). Skal man bekjempe digital mobbing, er det viktig at voksne engasjerer seg aktivt og har tillit til at de kan bidra med noe positiv (Staksrud 2013:83).

Men er det nok å snakke med barna om nettvett, eller bør man være tilstede i de sosiale media der barn og unge oppholder seg? Utfordringen til både foresatte og lærere er at det stadig dukker opp nye  arenaer i barn og unges digitale verden. Snapchat, Kik og Videofyme er relativt nye apper for samhandling på nettet og er stort sett dominert av den yngre generasjon. Er det mulig for foreldre og lærere å holde seg oppdatert og være til stede? På noen arenaer kan voksne være tilstede; som Instagram, Facebook og Twitter. En viktig del av dette med å redusere digital mobbing er faktisk å være tilstede på nettet. Dette vil både ha en disiplinerende og dempende effekt, men det kan også gjøre at man som voksenpersoner fanger opp noe som man må ta tak i (Staksrud 2013). Dette er noe både foresatte og læreren kan bidra med. Sammen kan vi kanskje forhindre en del av nettmobbingen. Er vi tilstede og holder oss oppdatert kan vi også gi elevene viktig teknisk opplæring i de ulike sosiale mediaene som for eksempel å blokkere folk som plager dem og endre personverninstillinger etc.

Konsekvensen av å mobbe på sosiale medier, kan være møte med politi, bøter, og i verste fall fengsel. Vet elevene dette? Vi kan gjøre vårt for at elevene sal bli bevisste på at det faktisk er straffbart mobbe og trakassere andre på Internett. I Gøteborg var det to tenåringsjentene som ble dømt for å ha lagt ut bilder og skrevet stygt om skolekamerater. I en kronikk på nrk.no skriver kronikkforfatter, advokat Jon Wessel-Aas, følgende:

"Aller best vil det imidlertid være om de tilfellene som vi har sett, kan statuere et eksempel, slik at unge som voksne får større forståelse for og innsikt i hvilke krefter de leker med, når de opptrer som publisister. Det vil faktisk være en seier for ytringsfriheten om folk lærte seg hvor grensene går på dette feltet" (Wessel-Aas, 2013).

Lærerenes jobb med å danne et godt skoleklima er også viktig. Et godt skoleklima vil i seg selv være med på å motvirke alle former for mobbing (Staksrud 2013:102). Dette henger sammen med å ta alle signaler om mobbing, både digitalt og tradisjonelt, alvorlig. Det skal være nulltoleranse for mobbing!

Uansett må vi sørge for å ha en åpen dialog, som gjør det enkelt for elever å be om hjelp i situasjoner de føler de ikke håndterer. Det skal ikke være flaut eller vanskelig å be om hjelp.

Svaret på hvor digital mobbing oppstår vil stadig være i endring. Om vi som lærere skal kunne forhindre at mobbing oppstår, krever det at vi er oppdaterte og synlige på nett. Det krever også at vi gir elevene de redskapene de trenger, både til å takle mobbing, til å si ifra og til ikke minst å kunne reflektere over egen nettbruk.


Dette blogginnlegget er hentet fra oppgaven "Tøff ved tastaturet, men ikke like tøff i virkeligheten", skrevet av Monica Eikebø, Gjermund Antonsen, Trude Veibust, Randi Anna Hånes og meg selv i studiet "Digital kompetanse i læring", ved Høgskulen i Volda. Deler av oppgaven har blitt bearbeidet og redigert for å passe i et blogginnlegg. Dette redigeringsarbeidet tar jeg det fulle og hele ansvar for.



Kilder:

Staksrud, E. (2013). Digital mobbing. Hvem, hvor, hvordan, hvorfor - og hva kan voksne gjøre? Oslo: Kommuneforlaget AS

Wessel-Aas, J. (2013, 26.juni) Et Instagram for mye. Hentet 20. januar 2014 fra http://www.nrk.no/ytring/et-instagram-for-mye-1.11100043
Bildet er merket for kommersiell gjenbruk og er hentet fra: http://www.flickr.com/photos/pro-juventute/9603141825/?rb=1

1 kommentar:

  1. Flott at dette ble gjort! Det vanskeligste i hele teksten deres er "Skal vi voksne forstå digital mobbing, må vi først forstå og anerkjenne hvilken plass internett har i barn og unges liv" (Staksrud 2013:19) Forstår og anerkjenner du som voksne den plassen internett har i barns liv? Jeg tror at de fleste voksne har vansker med å forstå HVOR viktig internett er. Barn klarer ikke selv å skille mellom den analoge og den digitale identiteten sin en gang!

    SvarSlett